Det skulle bli vårt år, 2020. Vi var så inderlig klare for å ta verden. 2019 hadde nemlig vært Året for oss. Vi hadde for første gang i historien topplinjevekst, vi hadde starta med streaming og vi hadde truffet utmerket med flere kampanjer. I løpet av ett halvt år hadde flere hundre nye abonnenter kommet til, sugne på det vi hadde å tilby.
Vi hadde lagt planer for 2020, skal du tro. Vi hadde kjøpt nytt utstyr, flere kamerapakker og vi hadde ansatt en egen sportskommentator. Vi hadde også løst utfordringa 2019 ga oss ved at en av våre mest solide journalister brått måtte kaste inn håndkledet.
Ei endeløs liste over sportshendelser, kulturarrangementer og andre aktiviteter vi skulle filme og sende, var laga. Den var ambisiøs, men du verden vi var klare.
Helt til i mars. Helt til korona.
Resten er egentlig historie. Vi holdt på abonnentene til utpå sommeren. Da starta mange av de som hadde kommet til i 2019 å takke for seg. Ikke rart, siden mange nok hadde blitt med på vårt lag for å se sine lag på PCen, mobilen eller nettbrettet. Ja, eller TVen for den del.
Vi ramla hardt, og vi famla mye. OK, da får vi brette opp ermene og være gode på rapportering, altså det vi alltid har vært gode på. Og det var vi.
Framtid i Nord har gjennom koronaåret vært tett på kommunene og sørget for raske oppdateringer. Heldigvis har regionen vår vært forskånet for mye smitte. Storfjord og Lyngen har hatt flere tilfeller, men ellers har det vært svært få. Vi bor spredt, og vi har i stor grad fulgt rådene fra myndighetene. Men vi har rapporter, og vi har intervjuet. Alle kommuneleder, kommunale administrative ledere og ordførere har flere ganger vært på våre flater og fått informere. Og vi har intervjue noen av de smittede, og latt leserne få møte dem og høre hvordan dette føltes.
Vi har snakket med næringsliv, som hoteller, reiseliv og overnattingssteder. Vi har vært i butikker, kafeer og andre steder der det har vært behov for å fortelle, rapportere og eventuelt kritisere. Noen få kritiske røster har det også vært, men alt i alt har vårt inntrykk vært at kommunene og myndighetene våre lokalt har løst pandemien greit.
Mellom dette har livet gått sin gang i regionen vår. Vi har kunne bruke tid og ressurser på annet også – heldigvis. Som den store reportasjen om Ura-ulykka i 2000, da flere mennesker mistet livet da et snøskred feide en buss og flere kjøretøyer på havet i Kjosen i Lyngen. Våre bilder, levende og faste, kombinert med sterke, skrevne reportasjer, står som noe av det vi er mest stolte av i året som gikk.
Vi har sett tilbake på Solhovraset i 2010, der flere bygg gikk i havet ved Solhov, også det i Lyngen. Også der med sterke vitnefortelleringer fra de som opplevde leirskredet på kroppen, både da det skjedde og i tiden etter.
Vi har meldt om metervis med snø, langt inn i sommeren, og vi har meldt om mangel på snø langt inn i jula. Vi har dekket politiske møter, både på teams og fysisk, og vi har sett utfordringene covid19 ga oss også der.
Vi har blitt enda mer digitale i det daglige. Teams, Messenger, FaceTime og andre digitale møtesteder som gir ansikt til stemmene har blitt vanlige, der det før var telefon, mail og SMS.
Og vi har jobbet hjemmefra. Dager uten venner og kolleger andre steder enn i verdensveven. Også det har Framtid i Nords ansatte løst, selv om det har kostet. Det har tæret på humør og moral, men til syvende og sist kan jeg som redaktør seg tilbake på en gjeng av hardtarbeidende journalister som har lyktes, kanskje ikke på grunn, men på tross av.
Litt utpå sommeren så vi at vi måtte gjøre noe. Vi måtte skape noe nytt, noe uventet og det måtte være levende bilder. Og fram steg Mesterkampen. Vi har «lånt» flittig, og vi vet at det ligner veldig på andre mediekanalers konkurranser, men våre fem lokale idretthelters møter ved Årøyholmen ble uendelig mye større og bedre enn vi hadde håpet. Gode bilder, takket være noen helt fantastiske, naturlige, kulisser, spennende øvelser og enda bedre portretter. Seks episoder som er sett av flere tusen. Tanken på en runde to gror godt i redaksjonen. For lille FiN kan så mye mer enn det vi selv trodde på.
Har vi nådd målene, spør sikker enkelte? Ja og nei.
Ja, vi kom faktisk nesten i mål med budsjettet, på tross av korona. Vi maktet å strupe inn utgiftene slik at det matchet sviktende inntekter. Og vi gjorde det uten å ødelegge den redaksjonelle innsatsen. Faktisk har vi brukt mer penger på det redaksjonelle i år enn før, akkurat som vi planla.
Vi gikk tilbake i antall abonnenter, men det er en fattig trøst å se at vi var større ved utgangen av 2020 enn vi var midtsommers 2019. Vi har tapt, men langt fra alle.
Målet for 2021 er å få enda flere til å ville kjøpe våre produkter. Tross at januar har startet skummelt, tror vi fortsatt at året skal kunne gi oss tilbake noe av det vi planla for 2020. Fotball, kultur og festivaler. Vi krysser fingrene og håper.
Og så kan vi konkludere med at vi gjennom 2020 har – i enda større grad – sett hvor utrolig viktig det er at vi er her, i regionen vår. At det finnes et lokalt mediehus som kan rapportere om det som skjer her. At det er noen kommuneoverlegene raskt kan få plass hos om de må nå ut til innbyggeren.
Spørsmålet etter 2020 blir nok også om vi har vært for snille og ettergivende. Har vi vært for ukritiske, for naive, med tanke på smitte, spredning og tiltak? Andre får dømme, men vi tror ikke det. Vi har vært kritiske i våre spalter, og vi har kritisert fra lederplass tiltak og mangel på sådant. Som redaktør er jeg så komfortabel jeg kan være, uten at jeg samtidig vil være kjepphøy og si at vi har gjort alt rett.
Jeg kan i alle fall med stor sikkerhet si at vi som lokalavis er her for regionen vår. Vi skriver fortsatt gode, trivelige artikler om ting som skjer, og vi forsøker hele tiden etter beste evne – og tid – å følge næringslivets utvikling. Noe er vi blitt bedre på i 2020, som at vi har hatt flere gode og viktige næringssaker om sjømat og om reiseliv.
Vi kan også glede oss over at vi har fått løftet en av våre journalister opp på nye nivåer, rent faglig gjennom IJs kurs. Flere skal på tilsvarende i tiden framover. Vi ser også at vi, gjennom nye krav og ideer, driver en stadig faglig utvikling. Vi blir stadig mer selvhjulpet i den digitale verden, både redaksjonelt og i selve produksjonen.
Vi er utfordret til å kommentere på falske nyheter, en utfordring jeg gjerne tar. For dette er en utfordring også her. Vi opplever stadig i kommentarfeltene at vi kalles mainstream media, at vi er venstrevridde og at vi er «kjøpt og betalte». Jeg forsøker stadig å møte denne kritikken, men det er ofte som å helle vann på ei nyolja gås. Motargumenter møtes med nye teorier om samkvem, politiske mål og «beviser» i form av saker fra medier man ikke anser som mainstream. Dette er en utfordring som jeg frykter vil tilta, og som jeg faktisk sliter med å se hvordan man kan få bukt på. Just nå virker det fjellet noe uoverkommelig å forsere. Akkurat i dag er motstemmens monitorer så høyt skrudd gjennom sosiale mediers negativitetsparametere, at det for et lite mediehus i Nord-Troms virker uhyre utfordrende – ja, for ikke å si umulig, å «omvende» de som har mistet troen på oss.
Vi forsøker å hele tiden følge debattene, og redaktøren har varsel på alle kommentarer som legges ut og forsøker å lese alle. De som går over streken med tanke på personangrep/usaklighet blir enten fjernet eller bedt moderert, men det er selvsagt utfordrende når mye av det vi moderer tas som bevis på at vi er venstrevridde medier i lomma på de politisk korrekte.
Dette er nok ett av de dypeste demokratiske problemene vi har, ikke bare her, men i hele verden. Og beviset utspiller seg i Washington i skrivende stund.
Til sist: Hvem er våre kilder, spør rapportbestiller. De er dessverre fortsatt for ofte menn. Både de som tipser og de vi har som kilder. Menn er enkle å få i tale, kvinner noe mer «kompliserte». Menn stiller opp øyeblikkelig og uten å tenke seg spesielt om, kvinner trenger tid og forberedelser. Faglig sett er det i så måte lett å hevde at kvinner vel er mer pålitelige kilder enn impulsive menn, men det tenker jeg er en helt annen diskusjon.
Vi intervjuer også for få unge og for få eldre. Vi intervjue knapt noen innvandrere og vi er enda for dårlige på en del områder i samfunnene våre. Målet må være å bli enda bedre, men utfordringen er tid, kapasitet og hender i sving, men det handler til syvende og sist selvsagt om prioriteringer.
Annus horribilis 2020 oppsummert:
Et år ingen så komme.
Et år vi har lært enormt mye om hva vi makter.
Et år vi helst skulle vært foruten, men som vi likevel har lært så mye av at det til syvende og sist må sies å ha vært...sunt???
Storslett 15. januar 2021
Kjetil Martesønn Skog
Ansvarlig redaktør