Vi i Polarisstiftelsen vil gjerne stimulere ytterligere til den gode etikkrefleksjonen vi vet foregår i mange av Polaris’ mediehus, og som vi vil oppmuntre til å finne plass for. Her er tre sentrale problemstillinger som vi håper det vil være nyttig å reflektere over til årets rapport:
1. Under pandemien er media en viktig kanal for informasjon og kommunikasjon fra myndighetene til innbyggerne. Kan den oppgaven komme i veien for selve journalistikken? Hvordan ivaretar dere den kritiske journalistikken og rollen som arena for debatt i dekningen av pandemien?
Det er ingen motsetning her. Journalistikk er ikke enten eller. Man kan drive både kritisk journalistikk og opplysende journalistikk. Begge behøves i krisetider. Med Vær varsom-plakaten som grunnlag for alt vi gjør, kommer vi langt.
Det vanskeligste i denne tida har vært at man ikke slipper til kildene. Sykehus, eldrehjem og sjukehjem har vært stengt for besøkende. Det har også i stor grad legevakt, smittesporingsteam og vaksinasjonskontoret vært. I vår kommune har også smittevernlegen og kommuneoverlegen flere ganger gjort seg utilgjengelig og kun kommunisert ut gjennom to av kommunens informasjonsrådgivere. Det er et demokratisk problem, når myndighetene på denne måten monopoliserer retten til informasjon og tilgang på kilder. Dette er noe presseorganisasjonene bør jobbe med opp mot myndighetene, slik at man kan finne ei løsning på dette til neste gang et kommer ei nasjonal krise.
Lang verre for oss er det at vi hele tida ligger på etterskudd. Som en ren papiravis med to utgaver i uka, har det vært vanskelig å følge utviklinga, både i smitte og tiltak.
2. En redaktør i Amedia trakk seg i 2021 fra sin stilling etter det hun opplevde som uakseptabel innblanding fra eiersiden i redaksjonelle spørsmål. Saken førte til en omfattende debatt om redaktørens frihet og uavhengighet i norsk presse. Føler du deg som Polaris-redaktør trygg på at redaktørens styringsrett alltid blir respektert i ditt konsern? Har du opplevd noen form for uønsket innblanding i redaksjonelle spørsmål fra eiernes side? Har du som redaktør tilstrekkelig frihet til å gjøre egne prioriteringer og valg, for eksempel med tanke på gravejournalistikk, formgivning på nett og lignende?
Jeg føler meg like trygg på dette i Polaris som da jeg jobbet i Amedia. Begge konsernene har uavhengighet nedfelt i sine idealer, og sluttet seg til Redaktørplakaten. Problemet er måten styrene er satt sammen på i konsernene. De fylles opp med redaktører og funksjonærer fra ulike bedrifter i konsernet. De fleste sitter i mange styrer og man opererer etter et samlebåndsprinsipp. Får du inn en eller to overivrige sjeler her, som kommer med vel mange gode råd, kan redaktøren føle seg overkjørt. I det perspektivet tror jeg det samme kan skje i en Polaris-avis som i en Amedia-avis.
Det kunne vært en ide å ta inn et lokalt styremedlem. Både for å styrke den lokale oppslutninga om avisen og for å bryte opp samlebåndstyrene. Der kan lydhørigheten for hverandre noen ganger kan bli litt vel stor. Da er det greit med noen som kommer inn utenfra og har et annet syn på saker enn konsernets utvalgte.
Jeg har en del frihet til å gjøre egne valg, men de begrenses av avisens økonomi, kompetansen i støtteleddene og konsernets vedtak på høyere plan. Så, svaret er todelt. Ja, man har frihet til å utvikle de redaksjonelle sakene og konseptene man vil, så lenge man holder seg til eierens budsjett. Nei, man har ikke frihet til å modernisere avisen for å henge med i kravene fra lesere og annonsører. Som daglig leder med full frihet ville jeg opprettet nettavis for å holde på abonnentene, rekruttere nye lesere, stoppe annonsørflukten og tilby annonsørene et produkt de vil ha. Har man redaksjonell frihet hvis man ikke har friheten til å bli lest?
3. Framtidens konsumenter av det redaksjonelle stoffet som mediehusene produserer, er ikke de samme som dagens lesere/seere. I en hverdag preget av sosiale medier er det spesielt viktig at mediehusene søker også å nå de yngre aldersgruppene. Hva gjør redaktørene og redaksjonene i Polaris Media for å nå ut til målgruppen 17-24 år?
Som en ren papiravis er nok ikke dette så relevant for oss. Vesteraalens Avis er nå med i en eksklusiv klubb av åtte papiraviser i landet. I "Trendanalysen" (Polaris Media 2020: Trender som påvirker mediebransjen) ble det påvist at også de aller eldste leserne bruker like mye tid på sosiale medier som de bruker på papiravisen. 17-24 åringene vet ikke hva en papiravis er. Selv foreldrene deres er for unge til å holde en papiravis. De abonnerer på nettaviser. Vi blir derfor avskåret fra å bruke de unges medier som video, streaming og podcast.
En fire måneders lang høstkampanje for produktet UNG33 gav fire salg. Det gav ungdom og unge voksne tilgang til e-avisen ut året for kroner 1.
Forøvrig skriver vi både om ungdomsklubber, ungdomsråd, ungdomspolitikere og barne- og ungdomsidrett.
Til tross for at vi har en medieklasse i en videregående skole som nærmeste nabo, er det vanskelig å få disse til å jobbe for oss eller ha praksis i avisen. De velger nettavis og mange av dem vil helst jobbe med video.
Vi har ikke gitt opp denne gruppa likevel, og holder oss alltid med et par frilansere fra videregående, men de hentes fra studiespesialiserende.
Avisen er på flere sosiale medier og jobber der målrettet både mot unge og godt voksne. De unge for å rekruttere dem som frilansere og sommervikarer. De voksne for å få dem inn som abonnenter.