1.Under pandemien er media en viktig kanal for informasjon og kommunikasjon fra myndighetene til innbyggerne. Kan den oppgaven komme i veien for selve journalistikken? Hvordan ivaretar dere den kritiske journalistikken og rollen som arena for debatt i dekningen av pandemien?
Dette er eit sentralt spørsmål, for kven sit på sanninga og fakta om koronapandemien? For meg som redaktør har det vore spesielt utfordrande å redigere debattsidene i denne perioden. Særleg i starten av pandemien herska det mykje forvirring i lokalsamfunnet, og i starten famla vi nok litt og hadde ganske låg terskel for å sleppe til lesarinnlegg.
Etter kvart stramma vi meir til, og luka vekk innlegg som formidla feilinformasjon, misforståingar og det ein kan kalle konspirasjonsteoriar. I korte trekk handla det om påstandar om at pandemien ikkje er reell, men skapt av media, at viruset er menneskeskapt, påstandar om at vaksinen ikkje er trygg og at folk kom til å døy i hopetal etter å ha teke vaksinen, som er eit biovåpen. Døme: Eit innlegg som samanlikna vaksinering på sjukeheimar med Arnfinn Nesset-saka, kom ikkje på trykk. Felles for mange av innlegga har vore at forfattarane har støtta seg på informasjon henta frå The University of Youtube & Facebook, at dei ikkje trur på informasjonen som kjem gjennom det dei kallar mainstream-media som NRK, TV2, VG, Aftenposten og lokalaviser- og at dei er svært kritiske til norske styresmakter si handtering av pandemien.
Pressas Faglege Utval har sagt mellom anna dette: «Når det gjelder innsendte meningsytringer, stilles det normalt ikke like høye krav til kildekritikk og opplysningskontroll, som til stoff redaksjonen selv produserer. Men det betyr ikke at slikt stoff går fri fra presseetisk kontroll. PFU har mange ganger understreket viktigheten av å ha gode rutiner for etisk vurdering av innsendt materiale.»
Vi valde å støtte oss til informasjon og vurderingar frå lokale smittvernlegar og kommuneoverlegar, som igjen fekk retningslinjer frå norske helsestyresmakter som Folkehelseinstituttet og Helsedepartementet. Mi vurdering har vore at i ein pandemi, som har vore så inngripande i livet til dei aller fleste og også får konsekvensar for helsa til kvar enkelt, så er det viktig at informasjonen som kjem ut er bygd på fakta frå offisielt hald. Eg har difor refusert ein del lesarinnlegg og har dermed vorte skulda for å drive sensur og for å vere kjøpt og betalt av norske styresmakter. Eg meiner det ikkje er snakk om sensur, eg vil berre ikkje at avisa skal vidareformidle falske nyheiter.
Når det er sagt: det er viktig å få fram motstemmene i pandemien og også skilje mellom meiningar og faktapåstandar. Dette gjorde vi td i saka om ein mann som stod ved barne- og ungdomsskular for å dele ut brosjyrar med vaksineåtvaring. I same sak vart både rektorar og ein kommuneoverlege intervjua. I ei anna sak intervjua vi eit ektepar som er sikre på at dei vart koronasmitta allereie i februar 2021. Dei er kritiske til at legesenteret i heimkommunen ikkje tek antistofftest, og dermed får dei ikkje svar på om dei faktisk har hatt korona.
2. En redaktør i Amedia trakk seg i 2021 fra sin stilling etter det hun opplevde som uakseptabel innblanding fra eiersiden i redaksjonelle spørsmål. Saken førte til en omfattende debatt om redaktørens frihet og uavhengighet i norsk presse. Føler du deg som Polaris-redaktør trygg på at redaktørens styringsrett alltid blir respektert i ditt konsern? Har du opplevd noen form for uønsket innblanding i redaksjonelle spørsmål fra eiernes side? Har du som redaktør tilstrekkelig frihet til å gjøre egne prioriteringer og valg, for eksempel med tanke på gravejournalistikk, formgivning på nett og lignende?
Det er enkelt å svare på dette tredelte spørsmålet: Ja, eg er trygg på at redaktøren sin styringsrett blir prioritert. Nei, eg har ikkje opplevd uønskt innblandinga frå eigarane. Og ja, eg har fridom til å gjere eigne prioriteringar og val. Etter snart fem år i Polaris Media har eg ikkje inntrykk av at det er nokon kultur for at eigarane skal blande seg inn i redaksjonelle vurderingar. Hadde det skjedd, trur eg det store redaktørfellesskapet hadde reagert massivt. Når det er sagt: styret i Vikebladet Vestposten legg sjølvsagt føringar gjennom budsjettet. Td er det for 2022 sett av pengar til ei større satsing på levande bilde, saman med Vestlandsnytt og Møre-Nytt. Eg opplever ikkje det som «uønsket innblanding».
3. Framtidens konsumenter av det redaksjonelle stoffet som mediehusene produserer, er ikke de samme som dagens lesere/seere. I en hverdag preget av sosiale medier er det spesielt viktig at mediehusene søker også å nå de yngre aldersgruppene. Hva gjør redaktørene og redaksjonene i Polaris Media for å nå ut til målgruppen 17-24 år?
Vikebladet Vestposten har ikkje ei eiga Ung-satsing. Vårt mål er at også denne aldersgruppa skal involverast i det daglege arbeidet med avisa, som tipsarar, intervjuobjekt og bidragsytarar. I fleire år har vi td hatt samarbeid med MOT Ulstein og ungdomsrådet i Hareid, for å få fleire unge til å engasjere seg i den lokale debatten. Fleire ungdomar har på denne måten bidrege med kommentartekstar, som er fast i fredagsavisa. Det er også eit faktum at svært mange i aldersgruppa 17-24 år ikkje bur i Ulstein og Hareid- dei reiser gjerne ut for å ta høgare utdanning etter vidaregåande, sidan det ikkje er høgare utdanningstilbod i heimkommunane. Og så kjem mange tilbake når dei er ferdig utdanna. Difor har vi nok ei meir medviten satsing på å nå dei unge vaksne i alderen 25 til 40 år, dei som etablerer seg med familie, bustad, hund og sjusetar- og helst eit abonnement på lokalavisa.